Fra katalog
Tekst av Elisabeth Vaule
Kunsthistoriker
Anne-Britt Lerøys bilder har ingen umiddelbare historier å fortelle, narrasjonene ligger hos betrakteren. Kunstneren ser på seg sjøl som en arkeolog. Arkeologen graver seg nedover, redskapene, da særlig blikket og intuisjonen, blir mer og mer skjerpet. Er du litt for hardhendt kan noe svært verdifullt gå tapt. Kanskje må du bare blåse forsiktig vekk det siste dekket og en skatt trer fram.
I koldnålsteknikken kan ingen ting reverseres, er streken satt må den stå. Det hender det fører til at kobberplata må forkastes og en helt ny prosess må begynne. Oftest blir trykkeprosessen den utløsende faktor. Etter innsverting skal all overflødig sverte fjernes. Siste rest av uønsket sverte slåes gjerne av med håndbaken. Svertens mengde, hvor mye som fjernes, fordelingen på plata og gråtonen på bakgrunnen er avgjørende for resultatet.
Det hvite papiret, som oftest ikke er hvitt i Anne-Britt Lerøys bilder, er svært viktig for opplevelsen av helheten. Bildene viser oftest en sammenhengende klar form som en forgrunn der noe skjer. Her er en intens energi i noen av bildene. Energier som forsvinner diagonalt ut av billedflaten. Det hvite papiret er et bakteppet, men graden av platetone får formen, energien og bevegelsene i billedflaten til å tre tydelig fram. I tidligere bilder er energien sentrert i et midtpunkt og forsvinner inn i en åpning eller et intet. Nå føres bevegelsen i større grad ut av billedflaten, horisontalt, vertikalt eller diagonalt. Noen av bildene hennes gir assosiasjoner til optisk kunst. Et grovt vevd tøystykke flyter i billedflaten hvor formene trer fram som rekker av like forhøyninger. Dette kan kalles et nonfigurativt verk, men vi ser at assosiasjonene ledes like fullt til konkrete objekter og prosesser.
Anne-Britt Lerøys bilder er tidvis nonfigurative og tidvis abstrakte. Abstraksjonene er gjort fra naturens detaljer som lava som flyter, linjer i stein, bark eller der sjø møter land. Men hvis betrakterens tankeprosesser stopper opp ved en slik konstatering har kunstneren feilet. Linjeføringen gir tankene mer næring til andre ukjente steder. Fra en abstraksjon ender vi kanskje med følelsen av melankoli.
Bilder som tenderer mer mot det nonfigurative, gir allikevel sterke assosiasjoner til vår verden. Det ligger i strekens lodne kontur. Linjene i en koldnålsradering risses ned i plata med et spisst instrument av stål som pløyer metallet opp som en plog og etterlater seg en ujevn plogfår på hver side. Dermed trer den myke nesten lodne streken fram som umiddelbart får oss til å tenke på ulltråd. Mange av Anne-Britt Lerøys bilder gir assosiasjoner til tråd. Vi ser vevde tøystykker, rester av broderier, strikk med masker som har falt ned og tråløkker som bukter seg bortover billedflata. To bilder der disse tråløkkene er brukt som hovedelementer gir kontrære uttrykk. I en slags halv konkav form i det ene mot en konveks form i det andre gir Anne-Britt Lerøy oss fornemmelser av lukkethet kontra åpenhet, dødt kontra levende.
Bildene er i utelukkende svart/hvitt. Blikket kan hvile, assosiasjonsstrømmen skrues ned til et lavere tempo, distraksjonene blir færre. I dag er fargene over alt, nesten bare i billedkunsten kan vi enda oppleve spennet mellom det totalt hvit og det totalt svarte. Trykkingen av dyptrykk som koldnål er svært komplisert og arbeidskrevende. Teknikken gir sine begrensninger og Anne-Britt Lerøy holder seg strengt til tradisjonen. Her er ingen innblanding av moderne teknologi, trykkeprosessen går sin gang med kobberplate og sverte, presse og håndmakt. I stedet for å prøve ut muligheter i nye medier, ser Anne-Britt Lerøy dyptrykkteknikken med alle sine begrensninger og regler som en uttømmelig kilde til utforsking. Modernismens teorier hviler i bakgrunnen av et slikt utsagn. Men kan hende dette er en måte som passer til den menneskelige natur. Enkelte mennesker blir ved sin lest. De tilfører oss noe nytt, ikke med nye oppfinnelser, men ved igjen og igjen å gå inn i den samme problemstilling, i det samme mediet og sakte finne de nye mulighetene som ligger der. Det menneskelige ansikt har sin faste form men som vi vet, mulighetene er umulig å telle. Kunstnerens energi og vilje gir oss, betrakterne, en gave. En kraftfull gave der våre tankeprosesser blir satt i sving, der assosiasjonene styres ut av sine vante baner ved hjelp av streker på hvitt papir.
|
